Nord-Trøndelag, Vikna, g.nr. 21,1. Stn. v/skb 
Det var engang ei kone. Hun hadde ei jente. Det var en dag jenta g: 
gikk og plukka stein. Som hun gikk, kom der et menneske op av 
jorden. Det var en huldrekall, tenkte hun. Han kom bort til henne 
og tok henne med sig ned i jorden. De lette etter henne dag etter 
dag, men fant henne ikke. To år etter på samme dagenssom datteren 
kom bort, satt moren og gråt. Med det samme kom den samme mannen 
og tok henne ogsà. Da hun kom dit han var så hun igjen datteren sin. 
På denne tid skulde datteren ha et barn. Moren skulde pleie barnet. 
De hadde noen salve som de skulde ha på barnet. Huldrekallen sa til 
henne at hvis hun fikk på sig av dette skulde hun få se han igjen. 
Da moren skulde hapå av salven, kom det innpå det ene oiet hennes 
Mören kom tilbake igjen. Hun traff den samme mannen igjen i 
kirken. Hun gikk for å hilde på han, da stak han det oiet som hun 
hadde fâtt av salven på, ut av henne.