22 
II 
(Soknedal) 
Det kom en ferdamann der åt'n Lisbet en gong. Det va visst en 
Oppdæling,å han skull få ligg der hjå'n Lisbet øm natta.Men så mått'n ligg ni 
gælva, det va fel itt nå ana sengrøm va det von. 
Han vesst no tå'n Lisbet.Og så sa'n det åt'n at ho mått itt 
bi færundra øm han sæv med opp'n auø,fær han plåvå det. 
Ja,nå han hadd lugge i rid så fekk ho ti i krokke og så sop 
limin,og så smor ho på limin tu di der krokkunn,og så sa ho det: 
- Her opp og her ned te Jonsås,sa ho. 
Og så strøk ho åt mura. 
Kall'n låv i rid å studert på det der han,og så tøkt'n det 
kunn vårå rart å prøv det han å.Men no hadd'n messhørt se litegrand. Kall'n 
tøkt ho sa Mensås,han. 
Og så to'n svepa si,han hadd ti med se ho inn,å smor på ho ti 
krokkunn fær han hadd sjett ker ho Lisbet stakk unda smorningen. 
Og så smor'n svepstaven og sa: 
- Her opp og her ned te Mensås. 
Og så skura kall'n på å fårå opp og ned tu gruvun og oppåt 
mensåsa hele natta,helt te ho Lisbet kom att. Det va no itt rekti på ælmannvei 
han for hell den natta kall'n,ska e tru. 
DDI 
Ho re på grannam sin åt Oppdæls-kjørkjunn å en gong ho 
Lisbet.Ho batt'n ette grimun ti en stælpe der. Men så med ho va inni kjørkjun 
hadd'n stått å skura se så'n hadd smøyd tå se grima.Han sto der i bære skjor 
tun kar'n å vesst itt nå kelles 'n skull kåmå se der i frå. 
Jov,så kom'n se frem åt et stelle og treft mann på garda de: 
og fekk lån lite klæ tå kalla.Kall'n skjønt med en gong at det va et strekk 
tå'n Lisbet han. Og så ba'n kar'n te å tå grima og still se utafær kjørkjpor 
ten og kast grima på den som han kjint.Og da kjørkjfælket kom utatt så va det